Kirketak i Durba

I august/september 2018 var vi så heldige å få besøke våre gode venner i Durba da vi stod sammen med dem i arbeidet med å reise veggene i nytt kirkebygg. Det var en stor velsignelse for oss å få vitne til en enorm innsats og dugnadsånd blant våre lokale venner og medlemmer av CELPA kirken. Så inspirert ble vi at vi lovte kirken å støtte med takplater dersom de selv klarte å få opp rammekonstruksjonen på taket (selv om vi på det tidspunktet lå i minus på kontoen for støtte til kirkebygget).

Gjennom 2019 har vi mottatt jevnlige rapporter om hvordan de har jobbet trofast for å skaffe midler til å få opp tak-konstruksjonen på kirken, og det er med stor glede at vi nå har fått melding om at de er kommet i mål. Treverket er på plass, og de driver i disse dager med å olje planken slik at det skal ha lang holdbarhet.

durba3_Fotor_Fotor

Nytt kirkebygg: CELPA Durba sett fra fremsiden av tomten, januar 2020.

Durba1_Fotor_Fotor

Nytt kirkebygg: Inne i kirken, bak og opp mot plattformen. Januar 2020.

I tillegg til å olje treverket i tak-konstruksjonen jobber ungdommene i menigheten også med å lage murstein som skal ferdigstille veggene under mønet. En nabo (som ikke er medlem av kirken) har donert god jord som de kan bruke til mursteinen. De har et mål om å lage 10.000 murstein, og er allerede godt i gang.

Durba4_Fotor

Takket være gaver fra Mamre stiftelsen er vi på god vei for å dekke midlene til takplatene for dette kirkebygget (9 x19m), og overføring er i disse dager på vei til Kongo. Vi håper og tror at takplatenes ankomst vil gi en ekstra giv og glede over den lokale dugnadsånden, og gleder oss til å høre om fortsettelsen.

Jeg vil bare påpeke til slutt at jeg synes virkelig det er helt fantastisk at i tillegg til at de har klart å skaffe midler til materiale, så er all arbeidskraft og fagekspertise for å reise denne kirken en dugnadsinnsats fra de lokale ungdommene, hvorav de fleste er arbeidsløse. Herlighet for en gjeng med fantastiske mennesker! Må Gud velsigne de for denne enorme innsatsen de gjør for Hans rikes sak.

(Les gjerne også sakene under for tidligere rapporter fra arbeidet i Durba)

Vi er med å bygger!

For et år siden ble vi utrolig oppmuntret da vi på et kirkebesøk til Durba så hva de hadde fått til på lokalt nivå av tomte-kjøp og bygging. Med støtte fra dere der hjemme i Norge kunne vi på et nytt besøk nå i høst være med å økonomisk støtte våre venner i Durba for å få opp en kirke i varig materiale.

Med et snitt på over 120 besøkende på Gudstjenestene pr dags dato, er den lille jordkirka hvor menigheten samles blitt noen nummer for liten. Med litt ekstra godvilje er det (så vidt) enda plass til alle men det blir fort varmt og trangt når lovprisningen starter, så her er det virkelig viktig å satse for å få opp et større kirkebygg så fort som mulig.

kirkeveggene skulle reises, og hver morgen startet med å samle alle til bønn for arbeidet; at Guds kjærlighet, fred og beskyttelse måtte hvile over dagen.annet (3)alle med (2)

Det er utrolig moro å være med å bygge kirke når vi opplever at hele menigheten er med om arbeidet. Det manglet ikke på frivillige arbeidere de 2 ukene det tok å reise veggene, og det var derfor fra morgen til kveld enorm aktivitet på kirketomten. kvinnene hentet vann og jobbet på kjøkkenet, mannfolka/ungdommene bygget, og til og med barna kom frivillig hver dag for å hjelpe til med å bære vann og å plukke opp rustne spikere fra bakken.annet (1)Pastor Abibu fra Ariwara (som var med å starte opp arbeidet i Durba) og Scott jobbet hardt hver dag for å lede innkjøp, samt passe på at byggingen gikk riktig for seg. Vi er enda forundret over hvor langt vi kom på midlene vi hadde tilgjengelig. Mye er nok takket være en enorm frivillig innsats, og godt samarbeid med lokale kjøpmenn som gav oss gode priser på byggemateriale.idag (1) I bildet over ser dere kirketomta fra veien, med pastorboligen til venstre og jordkirken hvor menigheten i dag samle til høyre. I midten er byggeprosjektet for kirke i varig materiale.

Tusen takk til Mamre stiftelsen, Arild Årebrot, Tøtlandsmo kreative tjenester, Salem Sauda og Zion Osterøy for økonomisk støtte til saken.

 

Skolebyggingen fortsetter

Denne våren var vi så heldige å igjen få besøke vennene våre og arbeidet i det nord vestlige Kongo. Målet med turen var å bygge opp veggene og å legge tak på bygg no.2.

Landsbyen Boyaseganu ligger 70km “bilvei” unna byen Gemena hvor vi handler byggmaterialer. Grunnet dårlige veier har vi lært å alltid ta en kontroll tur før vi sender lastebilen oppover. Dette året var flere av broene begynt å råtne, og med hjelp av lokalbefolkningen ble stort arbeid satt igang for å styrke broene med ny tømmer slik at vi igjen kunne transportere materiale opp til landsbyen, og fortsette byggingen av skolen.

Vell fremme i Boyasenganu ble vi utrolig oppmuntret over å se at bygget vi jobbet med våren 2018 stod sterkt og stødig, og det var stor aktivitet i de 3 klasserommene som allerede er blitt tatt i bruk. Selv kontoret blir brukt til å undervise de mindre klassene.DSC07228_FotorDet er populært å studere på en skole man selv har vært med å bygge, og antall elever på barneskolen er blitt tredoblet det siste året. Nivået på undervisningen er ikke nødvendigvis bedre selv om antall elever stiger, så vi er utrolig glade for at den nasjonale CELPA ledelsen nå også har engasjert seg, og det siste året har besøkt området og organisert kurs for lærere og ledere av skolene våre her.DSC07241_FotorDen om sa at jenter ikke kunne snekre kan bare gå hjem å legge seg! På byggeplassen er det stor stas blandt både jenter og gutter å hjelpe til med alt som må gjøres, så her lærer vi alle som er interesserte både til å sage og å hamre (hvem hadde vell trodd at jeg noen gang om til å undervise i sløyd…?).DSC07325_FotorSelvagt er det spennende å få være med å bygge skole langt ute i Kongos jungel, men noe av hva som gleder oss mest i dette arbeidet er de fine menneskene vi får lov å tilbringe tiden vår sammen med når vi er her. Under ser dere Scott (til høyre) sammen med to lokale kirketjenere og pastor Make med skolegården i bakgrunnen.DSC07286_FotorGrunnet mye sykdom var vi lei oss over å måtte returnere hjem til Bunia før målet var nådd med å få opp tak på bygg no.2. For ett par uker siden fikk vi den gledelige beskjeden om at de lokale har vært trofaste i arbeidet etter vi dro, og murene og taket er nå ferdig på begge bygg. Det vil da si at vi nå har 6 klasserom og 2 kontor (fordelt på 2 bygg) med ferdige vegger og tak på skoleplassen vår i landsbyen Boyaseganu.DSC07357_FotorVi er utrolig takknemlige til alle dere der hjemme i Norge som er med og gir inn til dette prosjektet. Tidligere dette året fikk vi blant annet god støtte fra Radiance ungdomsfestival i Bergen, som dekket størsteparten av utgiftene til taket på det nye bygget. I bildet over ser dere bygget vi jobbet med våren 2018 til venstre, og til høyre er byggningen fra dette året (nå med tak).

“Mitt skip er lastet med nødhjelp”

Tidligere denne måneden var vi så heldige å få delta på et møte med sikkerhetsministeren i Ituri og flere av talsmennene for flyktningene i Bunia. Etter en lengre kontroll-tur i det krigsherjede området, kunne myndighetene nå erklære at det er trygt for lokalbefolkningen å reise tilbake til landsbyene sine. Vi ble utrolig oppmuntret over å vitne til modige talsmenn blant ofrene, som stod opp og stilte kritiske og ærlige spørsmål til myndighetene i forhold til deres praksis for å verne om lokalbefolkningen i Djugu-territoriet hvor det de siste månedene har forekommet enormt brutale overgrep i flere av landsbyene. Talsmennene var åpne og konkrete i deres begrunnelser for manglende tillit.

Selv om myndighetene nå erklærer trygg retur for alle interne flyktningene, ser vi enda utrolig store behov for nødhjelp. IDP-leirene og de “1000 hjem” i Bunia er overbelastet, og mange flyktninger vil trenge tid til å psykisk å være klar for en retur. Når lokalbefolkningen i Djugu litt etter litt begynner å vende tilbake, kommer det også opp store behov for støtte til gjenoppbygging av landsbyene. Flere skoler, sykestuer og hjem er brent ned, samt at de fleste familiene er robbet for alt de eide. Menneskene har mistet sine båter og fiske-nett samt redskaper til å dyrke jorda med, og med det har de også mistet sitt levebrød.

Som et resultat av en utrolig innsats fra Norge gjennom påskehøytiden, kunne vi i etterkant av møtet gjøre innkjøp av nødhjelp til den største flyktningleiren i Bunia. Statistikk fra 22.mars sier at det i denne leiren bor 10.032 flyktninger (6688 barn), fordelt på 2079 små telt som er satt opp av pinner og presenninger. Vi lesset bilen med flere kanner med matolje, kartonger med såpe og Bibler, og sekker med bønner, ris, maismel og salt. De lokale kristne i kirkene våre rundt om i Bunia samlet inn sekker med masse fine klær som vi også fikk med oss. Da vi ankom flyktningleiren fant vi et lager hvor bare få sekker med ris var igjen, og flere av arbeiderne var bekymret for hvordan de skulle klare å mate alle menneskene de neste par dagene. Vi ble derfor møtt med stor takknemlighet og glede i det vi kjørte inn ved administrasjonskontoret med nødhjelpen.nødhjelp 09.04 (6)Tusen takk for at dere gjør det mulig for oss å rekke ut en hånd til de som trenger det i denne vanskelige tiden i Ituri.

Må Jesu kjærlighet bli synliggjort blant menneskene rundt oss gjennom vårt liv og virke, og må Gud få ære i ett og alt!

Ei mor forteller

“Da de kom til landsbyen vår første gangen, klarte vi å gjemme oss på åkeren mellom manjok plantene. De brant ned husene våre, og mange naboer og familiemedlemmer ble drept. Da det stilnet fikk vi mulighet til å begrave våre kjære.

En mann i landsbyen hadde et litt stort murhus. Vi var mange som søkte ly der. Vi begynte å prate om hvordan vi kunne komme oss i sikkerhet. Mannen som eide huset sa vi kunne gå ut hoveddøra -men vi turte ikke. Bare få minutter etter han hadde gått ut for å se, hørte vi han ble skutt. Vi som var igjen i huset snek oss ut bakdøra og inn i åkrene. I utkanten av landsbyen fikk noen av oss tak i motorsykkel taxi. Andre måtte gå -spesielt mange av barna gikk.

Vi har vært her en måned nå. Vi eier ingenting annet enn klærne vi har på oss.”DSC06021_FotorBlogwa ligger 72km unna Bunia, og er en av landsbyene som er blitt hardt ramma av urolighetene som herjer i Ituri provinsen om dagen.

Takket være gavene som kommer inn fra dere der hjemme, har vi denne palmehelgen kunne gi ut såpe og mat til 341 interne flyktninger i Bunia, hvorav denne familien fra Blogwa var blant de heldige. Selv om denne hjelpen kan føles som en liten dråpe i havet av hva vi ser av nød og behov rundt oss i Bunia i dag, så har vi tro for at selv dråper kan skape ringvirkninger -også i de største hav.

Enda er det håp!

Offentlige rapporter i dag leser “…Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er mer enn 5 millioner mennesker blitt tvunget på flukt på grunn av konflikten i DR Kongo. Rundt 4.49 millioner er internt fordrevne folk og mer enn 680.000 har flyktet til land i nærheten som Uganda og Burundi”. Dette er store tall, og situasjonen er for så vidt ikke ny i Kongo. Jeg skal ærlig innrømme at jeg nesten er blitt litt “immun” mot slike rapporter her ute. – Vell, i alle fall frem til nå… for plutselig var det oss det er snakk om.

Etter å ha vært ute av landet de siste månedene, har gjenforeningen med våre venner i Kongo den siste uka vært hjerteskjærende. Vi kom tilbake til et folk som lider sterkt under stadige angrep, spesielt i landsbyene rundt om i Djugu territoriet (se kart).

Voldshandlingene er av den mest brutale sorten, og fører til at titusener av mennesker flykter for å søke sikkerhet og hjelp. Noen mennesker klarer å rømme mens landsbyen står i brann, andre rømmer i frykt da de vet at mest sannsynlig vil mennene med “machettes” og fakler også komme til deres hus. Bare i Bunia by hører vi at 50.000mennesker har funnet veien hit. De fleste har fått husly hos vertsfamilier rundt om i byen, mens andre er blitt tildelt et lite telt i en flyktningleir som er blitt satt opp for anledningen. Man har nok pr.dags dato ikke helt oversikt over situasjonen – hvor mange flyktninger det er snakk om, eller organisering av nødhjelpen slik at alle behov kan bli dekket. Men dette er helt vanlig i startsfasen av humanitære kriser, blir jeg fortalt av de med erfaring. Alt vi kan fokusere på nå er å hjelpe de vi ser, og å ta en dag av gangen. I mellomtiden jobber blant annet FN med å kartlegge situasjonen for å få oversiktlige og riktige statistikker.

Behovene er enorme blant de som har klart å komme seg i sikkerhet. I tillegg til grunnleggende behov som helsehjelp, husly, rent vann og mat, er mange sterkt traumatisert etter volden de har vært vitne til eller utsatt for. Mennesker som har mistet alt de eier under flukten, bærer med seg stor sorg over alle de etterlot hjemme som ikke klarte seg. Vi møter ei mor som ikke helt vet hvor lenge hun har vært i leiren, “kanskje en uke…?” Mannen sendte henne i forveien da en gruppe menn kom til landsbyen med “machettes”. I dag vet hun ikke hvor mannen er. Vi møter en bestefar som klarte å komme seg i sikkerhet med ett av barnebarna, etter å ha sett på at huset brant ned og resten av familien ble drept.

Men selv i alt dette mørke ser vi lysstreif av håp. Vi ser mennesker av ulike stammer og nasjoner som møtes kontinuerlig for å jobbe for å snu situasjonen rundt. Vi ser kirker som fylles opp av mennesker som ber og trøster hverandre. Vi ser en lokalbefolkning som gir alt de har av tid og midler for å hjelpe naboer som lider. Vi ser slitne mødre som reiser seg om og om igjen for at barna skal få oppleve at dagen i dag ble litt bedre enn gårsdagen. Vi møter leende barn som leker mellom teltdukene.

Må vi få styrke, mot og nåde til å jobbe mens det enda er dag. Og må Gud få ære i ett og alt, Hans sannhet og kjærlighet skinne gjennom og ut til menneskene rundt oss.

“For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til Meg, og Jeg skal høre på dere”. Jer.29:11-12.

Vil du være med å hjelpe Ituris befolkning? Send VIPPS til PTB Kongo 512483, eller se HER.

Julegaven som ble levert i påsken

Å gi gaver er en utrolig fin gest som jeg har tro på kan oppmuntre, styrke og varme hjertet til de aller fleste mennesker, uansett alder, nasjonalitet eller sosiale stilling. Som misjonær er det derfor en utrolig stor velsignelse å kunne være «postmann» når gaver fra Norge blir sendt ut til Kongo. Men med velsignelsen ligger også et stort ansvar, spesielt når gaven ikke har en helt spesifikk adressert «til-lapp». Behovene rundt oss er så mange og å velge ut «vinneren» av gaven og bønnesvaret er langt fra lett. Når vi finner oss i slike situasjoner prøver vi ofte å prioritere områder hvor vi har tro på at gaven kan utgjøre størst forskjell i arbeidet for å bygge en bedre fremtid -enten målet er et enkelt menneske, en familie eller et lite lokalt samfunn.

Da vi di to siste årene har mottatt julegaven merket «Barn i nød» fra Filadelfia Drammen, ble mottaker-valget lagt til de fattige barna i Boyaseganu og prosjektet med å få opp et varig skolebygg i landsbyen. I disse fattige landsbyene er skolegang en luksus, kanskje mer for jenter enn for gutter. Jentene trengs hjemme for å passe på småsøsken, hjelpe mor med husarbeid, hente vann og ved, samt å jobbe på åkeren. -Det er jo også nettopp her «en kvinnes plass» er, og derfor blir nok dessverre hjemmet sett på som jentenes fremste og viktigste læreplass. Også i skoler hvor man ser på elevlistene at det er gode %-tall med jenter blant elevene, er realiteten ofte at grunnet alle pliktene hjemme blir fraværet blant jente-elevene såpass stort at de får minimalt ut av skoleårene sine.

Å oppmuntre jenter til skolegang er derfor et absolutt viktig og aktuelt tema i dette nord-vestlige området av Kongo hvor fattigdommen står på det sterkeste. I arbeidet for å få en fungerende og aktiv likestilling mellom jenter og gutter i barnas rett til skolegang og utdannelse, ser man at dette er noe som mest sannsynlig vil ta noen generasjoner før vi er i mål. – Men vi kan ikke legge saken til sides av den grunn. Temaet er noe vi stadig prøver å sette fokus på i samtaler med landsbyboerne og landsbylederne i Boyaseganu når vi er der.

Da vi i påsken 2017 tok turen tilbake til Boyaseganu, kunne vi med hjelp av julegaven fra Filadelfia, oppmuntre de 63 jentene i barneskolen vår til å fortsette skolegangen ved å gi dem sine helt egne skoleuniformer (i tillegg til å kjøpe nye byggematerialer til skolen). Mange av jentene fikk til stor glede og begeistring for første gang oppleve å få klær skreddersydd personlig til dem, og flere av foreldrene kom for å takke, tydelig berørt over gaven; «Ingen har noen gang gjort noe slikt for oss før».

De beste gavene

En takknemlig mor kommer med ananas

Julegave til Barn i nød (7)

63 stolte jenter med sine første skoleuniformer

Lite aner nok vi om hva gavene egentlig gjør med menneskers hjerter og liv, så takk til alle dere der hjemme for gavene som kommer inn. Det er en stor velsignelse for oss å få lov til å være deres postbud.

EN BØNN FOR KONGOS BARN

Kjære Jesus! Vi ber for søndagsskolen og alle barna våre i Kongo. De store skarene som alle ser, og den ene bortgjemte som ingen vet om. Vi ber for alle arbeiderne; søndagsskolelærere og ledere som står trofast og aktivt i arbeidet, dag etter dag og uke etter uke, for å nå ut til Kongos neste generasjon. KS innlegg novemberHjelp oss være en enhet som sammen går foran som eksempler og kan vise disse våre minste hvem Du er, i ord og i gjerning. Lær oss å elske dem slik Du elsker dem, se dem slik Du ser dem. Lær oss å lede dem inn på den rette vei. Hjelp oss å lære dem at ingenting er umulig for den som tror, og at de har alt de trenger til som Dine barn og arvinger. At vi må kunne oppmuntre dem til å leve et liv i tro, vise dem hva de betyr for Deg, og deres enorme verdi for Ditt rike.

Hjelp oss at aldri midler eller prioriteringer må bli en hindring for at evangeliet kan nå ut til dem. Må all rasisme, alle stammekonflikter og tanker om hevn ende med oss og vår generasjon. Må alle fortidens sår bli leget og må det gjennom dagens barn reise seg ett nytt folk fra Afrikas hjerte. Et folk som ser seg selv og hverandre gjennom Dine øyne. Et folk som elsker som Du, og som lever ut et liv i enhet, kjærlighet, tilgivelse og nåde til hverandre. Et folk som ikke søker sitt eget, men som ser til Deg først i alle ting. At de som Josjia vender seg til Deg av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av all sin makt. Som elsker Deg og gir seg selv helt til Deg, for den Du er, den Du har vært, og den Du alltid kommer til å være. Et folk etter Ditt hjerte, som gjør hva som er rett i Dine øyne og som ikke viker til høyre eller til venstre.

La dem hver dag og i alle situasjoner få føle Din nærhet ved å kunne sitte på Ditt fang hvor de kan kjenne at Du puster på dem, og hvor de kan høre Din stille stemme som hvisker inn i deres små barneører: «Jeg elsker deg».

Blogginnlegg til avisen Korsets Seier, fredag 10. november 2017.

 

Kirkevekst og utvikling i Durba, Haut-Uele

Tidligere i høst fikk vi endelig mulighet til å reise tilbake til gullbyen Durba for å hilse på våre kjære venner i nord. Byen som i dag viser et folketall på i overkant av 62.000 innbyggere har hatt en stor aktivitetsvekst siden forrige besøk for halvannet år siden. Flere nasjonale og internasjonale handelsmenn har flyttet sine filialer hit, noe som har resultert i at Durba de siste par årene er vokst til å bli det største handelssenteret i området.

CELPA Durba, Januar 2017 (32)

Kibali elven som renner gjennom byen

I en gullgraverby som Durba finner man et flertall av unge mennesker som er kommet langt hjemmefra i søken på den store lykken, og et utsvevende liv fylt av alkohol og prostitusjon blir en stor del av hverdagen blant menneskene i byen. Flere ulike karismatiske grupper og sekter kommer til for å sette opp sine kirker, og et forvrengt evangeliet blir forkynt i bytte mot rikdom og profitt. Behovet for å bygge en kirke hvor sunn forkynnelse og å vinne de fortapte for Jesus står i fokus, er utrolig stort i denne byen.

Med en adresse i bydelen Duembe har CELPA kirken en beliggenhet vis a vie Durbas største markedsplass, og dermed også en stor fordel i evangeliseringsarbeidet for å nå ut til byens befolkning. Menigheten, som startet opp med en liten gruppe mennesker i 2014, er i dag blitt en sakte men sikkert voksende forsamling på 56 døpte og aktive medlemmer og har et gjennomsnitt på 80 besøkende mennesker på søndagens Gudstjeneste. Lokale gaver og bidrag har resultert i at de har kunnet kjøpe seg en tomt på 20×50 meter hvor de har bygd opp en jordhytte til pastorfamilien, en jordkirke på 6×11 meter, samt at de nå siste året har ferdigstilt grunnmuren på et nytt kirkebygg i varig materiale med målene 9x19meter.

MisjonDurba (2)

CELPA Durba sin kirketomt, august 2017

Misjonen støtter pr dags dato arbeidet med å organisere undervisning for menighetens ungdommer og medlemmer i evangelisering, samt at vi har et håp om en dag å få mulighet til å støtte denne forsamlingen med midler til å bygge sin kirke. -Noe som vi alt sammen håper og tror vil hjelpe menigheten til å utvikle et sunt og aktivt arbeid i nærområdet for å nå ut til lokalbefolkningens fortapte sjeler med nåden og kjærlighetens sanne evangelium om Jesus Kristus, Guds sønn.

Kirketak og stor glede

I lang tid har vi i misjonen jobbet hardt sammen med de lokale kristne i Eben Ezer kirken for å få opp et solid kirkebygg i varig materiale. Menigheten består idag av 172 døpte kristine tillagt menigheten, har et snitt på 238 besøkende mennesker på søndagens Gudstjeneste og en søndagsskole med 50 barn; noe som gjør Eben Ezer til CELPAs største forsamling i Ituri distriktet. Menigheten har et stort hjerte for misjon, og deres arbeid for evangeliets fremgang og sunne forkynnelse gir god frukt både i og utenfor menighetens lokale.

Kirkebygg (2)Det gjenstår enda endel arbeid før kirken står ferdig, men det er med stor glede vi nå kan formidle at i august 2017 kunne den lille trekirken, hvor forsamlingen frem til nå har hatt sine samlinger, endelig rives og det nye kirkelokale bli tatt i bruk. Trekirken ble forsiktig plukket fra hverandre, transportert og bygget opp igjen slik at den kan tjene som møtelokale til ny utpost i Bunia by. -Så her går ingenting til spille.

Søndag 24.september 2017 var vi i misjonen utrolig glade for å kunne delta på vår første Gudstjeneste i den nye store kirken. Tross kraftig regnvær var vi 223 mennesker samlet, inkludert 84 barn, til stor fest for å ære kongenes Kongo, Jesus Kristus.

Tusen takk til alle dere som har vært med om å få opp dette byggverket, både i bønn og økonomi. Enda har vi en vei igjen å gå, men du verden så langt vi er kommet!

Må Gud være oss nådig og velsigne oss, og må Hans ansikt lyse over oss, så Hans vei kan kjennes på jorden, Hans frelse blant alle folkeslag” Salme 67: 2-3